Flyktninger for handling mot rasisme

Vi snakket med Abed og Sæba som er fra Iran og Navid og Farhad som er fra Afghanistan. Intervjuet ble gjort hjemme hos Abed og Sæba. De kan fortelle at de største nasjonalitetene blant flyktninger og asylsøkere i Steinkjer er somaliere og afghanere, samt mange fra Etiopia og Eritrea. De fleste av disse er politiske flyktninger.

Hva er det største problemet for asylsøkere i Steinkjer?

Det største problemet er at folk ikke får opphold, sier Abed. 90 prosent av afghanerne her har fått to avslag på sine søknader om beskyttelse i Norge. Når politikere og media snakker om at problemet er lang behandlingstid så flytter de fokus vekk fra det viktigste problemet, nemlig at folk på flukt ikke får opphold i Norge.

Abed mener at det er en form for angrep på flyktninger å fokusere så mye på behandlingstid. Noen kan få saken sin behandla fort, og få avslag, men de kan likevel ikke dra hjem. De er flyktninger i livsfare, og de kan ikke sendes tilbake – selv om de ikke får opphold. Abed sier at media vrir fokus vekk fra de virkelige problemene til flyktninger og dette er skadelig.

Farad forteller at mange bare får én time advokathjelp, selv om man har krav på fem timer. De fleste får svært dårlig juridisk rådgiving og hjelp med sine søknader. Og mange får avslag fordi norske myndigheter ikke godkjenner papirene deres, eller de ikke har papirer, forteller han videre.

Hvorfor er det folk som ikke har papirer?

Farhad forteller at de fleste afghanere ikke har papirer, og Navid utdyper. Mange afghanere fødes hjemme, ikke på sykehus. I tillegg er det slik at man ikke feirer fødselsdager i Afghanistan. Dermed er det mange som verken har papirer eller noe forhold til hvilken dato og hvilket år man eksakt er født. Navid forteller videre at norske myndigheter ofte avviser papirene til afghanere fordi de hevder at så mange papirer er forfalsket.

Hva synes dere om tilbudene om hjelp og støtte dere får i Steinkjer?

Abed sier at det er en politikk for å ikke inkludere og integrere asylsøkere og flyktninger. De blir stort sett samlet på ett sted og i egne aktiviteter der nordmenn og norsk ungdom ikke deltar.

Farhad forteller at Steinkjerfestivalen, en kulturfestival, kunne vært et unntak der flyktinger og asylsøkere kunne bli kjent med lokal befolkning. Men i stedet endte mange asylsøkere som gratis arbeidskraft som plukket søppel i stedet for å bli kjent med folk.

Abed er opprørt over at asylsøkere ikke får lov til å ta lønnet arbeid, men at kommunen mer enn gjerne bruker dem som gratis arbeidskraft. Det er snakk om mennesker som ikke kan sine rettigheter, og flere opplevde å bli overrasket over typen jobb og opplegget.

Farhad sier at det er bra med arbeid, også frivillig arbeid. Men hvorfor driver man bevisst fattige asylsøkere inn til søpleplukking og liknende på frivillig basis, men nekter dem å ta lønnet arbeid? Når noen ikke ønsker dette, opplever de å bli møtt med skuffelse og nesten kjeft fra enkelte i kommunen.

Men er det ikke bedre å gjøre noe, enn å sitte inne hele dagen?

Sæba mener at om man faktisk vil hjelpe flyktninger, hvorfor blir syke mennesker, folk med alvorlige skader, sendt tilbake til krig og forfølgelse uten legehjelp? Hun forteller en historie om en kvinne som ødela beina sine i flukten fra hjemlandet, men som i Norge raskt fikk avslag og ble sendt tilbake, uten legehjelp.

Abed mener ikke at frivillig arbeid er et problem, men hvorfor ikke få lov til å jobbe? Hva med kurs og utdanning som kan hjelpe folk enten her, eller om de må reise hjem? Aktivitet er bra, men å utnytte folk i en dårlig situasjon er langt fra bra.

Farhad forteller at asylsøkere må slåss for å få en vannkoker. Selv etter møter og protester, fikk de nei til dette. Og de får ikke jobbe og tjene penger til å kjøpe selv. Men likevel forventes det at de skal stille opp frivillig og plukke søppel.

Hva mener dere er viktigste oppgavene antirasister i dagens Norge?

Abed mener Nye SOS Rasisme er eneste alternativ for folk som virkelig vil bekjempe rasisme og nazisme. Han mener andre antirasister enten er dårlig organisert, eller underlagt myndighetene og politikerne. Han mener videre at man må jobbe for å aktivisere flyktninger og asylsøkere. Folk må mobiliseres til å slåss for seg selv og sine rettigheter. Vi må jobbe sammen med folk, ikke på vegne av dem.

Abed sier videre at det viktigste er å få folk til å gjøre noe sjøl. Navid er enig og legger til at man må jobbe systematisk. Antirasister må sette seg mål og jobbe planmessig for dem. Situasjonen i Norge er helt annerledes enn den som mange flyktninger er vant med. Det er andre måter å jobbe politisk på. Man har muligheter til å trekke med folk gjennom åpne aktiviteter og arrangementer, man kan trekke folk direkte med i arbeidet på denne måten.

Både Abed og Navid er veldig opptatt av at det trengs handling. Abed sier at det ikke er nok å bare prate, man må gjøre noe. For å få folk til å gjøre noe, er det mange som trenger mer bevissthet. Folk trenger kunnskap om samfunnet og hvordan man kan jobbe i Norge. Det er veien å gå, mener Abed – bevisstgjøre og aktivisere!