Gå til meny

Publisert av Nye SOS Rasisme 05.08.2015

Genetikk – den siste spikeren i kista for rasisme?

Vi oversetter her en artikkel som viser hvordan moderne genetikk avviser at det eksisterer forskjellige menneskeraser.

Rase og genetikk danner sin egen dobbeltspiral, de vrir seg sammen gjennom historien. Nazistene rettferdiggjorde dødsleirene med at jøder og sigøynere var genetisk underlegne, men mindre kjent er at nazistene tok inspirasjon fra eugenikk lovgivning vedtatt i USA. Her (i USA) er rase først og fremst definert av hudfarge. Siden det er en genetisk egenskap, er logikken at rase i seg selv må være genetisk, og det må være forskjeller som er dypere enn fargen på huden.

Men det er ikke det moderne genetikk avslører. Tvert imot, den viser at begrepet rase er like tynt som huden. Faktisk undergraver genetikk hele konseptet at menneskeheten er sammensatt av ’’raser’’ – rene og statiske grupper som er vesentlig forskjellige fra hverandre. Genetikk har bevist det motsatte ved å spore menneskelig opphav, som det er skrevet i DNAet vårt. Å avmystifisere rase kan være det viktigste resultatet av denne forskningen, men det har også løst noen av de mest spennende mysterier i menneskets historie.

I 1918 dukket en såret kvinne opp i et mentalsykehus i Berlin. Hun utga seg for å være Anastasia, det siste gjenlevende medlem av den russiske keiser Romanoff familien. Hennes historie, som hun holdt fast på til sin død, skapte en episk strid som viste seg fra rettssaler til kinolerretet. Den mystiske kvinnen giftet seg med en amerikaner, tok navnet Anna Anderson, og døde i 1984. Hun insisterte på at hun var den sanne Anastasia til hun gikk i graven.

Etter hennes død, kjøpte en amatørhistoriker noen av Andersons bøker. I en var en konvolutt med noen hårstrå fra henne. Han tok dem til Mark Stoneking, en genetisk antropolog fra Penn State Universitet, som senere skulle bekrefte identiteten til Jesse James levninger. I mellomtiden hadde en engelsk genetiker fått noen av Andersons kolon vev som et sykehus hadde lagret etter en operasjon. Begge forskerne analyserte DNAet. ‘’Vi fant ut at våre sekvenser matchet hverandre’‘, minnes Stoneking, ’’men de samsvarte ikke med kongefamilien’’.
Så hvem var Anna Anderson? ‘’En av de private etterforskerne ansatt av noen fra den russiske adelen kom frem til at hun var en polsk kvinne som hadde jobbet i en ammunisjonsfabrikk’‘, sier Stoneking. Det hadde vært en eksplosjon på fabrikken, noe som kan forklare de sårene som ga en slik tiltro til hennes fortelling om at hun flyktet fra bolsjevikene. Det engelske laget sporet opp en slektning av denne polske kvinnen, og hennes DNA matchet Anna Andersons.
Hvis den polske slektningen hadde kommet fra farssiden av Andersons familie, ville det engelske teamet vært på et blindspor. Det er fordi de analyserte noe som kalles mitokondrie DNA. Nesten alle menneskelige celler inneholder ørsmå bakterielignende enheter som kalles mitokondrier. De gir energi til cellene, og de har sine egne DNA, atskilt fra det DNA som faktisk utgjør en persons DNA. Mitokondrier er ikke i spermceller; derfor er de arvet kun fra moren. De tar opp en persons matrilineære arv.
Motstykke fra farssiden er Y-kromosomet. Kvinner mangler Y-kromosomet, så det er arvet strengt fra far til sønn. Det kan være ganske avslørende å spore hvordan Y-kromosomet og mitokondrie DNA mikses i en populasjon. Under de gamle sørafrikanske apartheidkategoriene var ’’fargede’’ folk de som nedstammer fra sorte og hvite foreldre, men deres Y-kromosom viser nesten alltid en europeisk herkomst, mens deres mitokondrie DNA vanligvis viser en afrikansk arv. For å si det rett ut, hvite menn lå med svarte kvinner, men svarte menn lå ikke med hvite kvinner.

Dette mønsteret er vanlig der man finner ‘’dominerende og underdanige grupper’‘, sier den sørafrikanske forskeren Himla Soodyall. I sørlige Colorado for eksempel, sporte en gruppe latinamerikanere sitt opphav til spanske nybyggere fra 1500-tallet, før Jamestown. ’’Deres muntlige historie sier at de ikke blandet seg med de innfødte amerikanere,‘’ sier forsker Andrew Merriwether fra University of Michigan, som studerte denne gruppen. Men genetikk forteller en annen historie: om lag 85 prosent av dem bærer mitokondrie DNA av indiansk opprinnelse. Andre genetiske markører viser en sterk europeisk arv, noe som indikerer ’’parringsretningen,‘’ sier Merriwether. Som i Sør-Afrika lå europeiske menn med indianske kvinner, men indianske menn lå sjelden med europeiske kvinner. Delvis er dette fordi få spanske kvinner reiste med conquistadorene, men det er også på grunn av seksualpolitikk, og det er innskrevet på DNAet. Så er det gamle folkevandringer. Thor Heyerdahl mente at folk fra Sør-Amerika dro over Stillehavet og befolka Polynesia. Ved å seile båten hans Kon Tiki, viste han en slik reise var mulig, men DNA viser at det ikke skjedde. Polynesierne bar et særegent motiv på sitt mitokondrie DNA som ikke er tilstede blant noen innfødte amerikanske folk, enten de som lever nå eller mumier. Så kom de første amerikanerne fra Sibir? Overraskende nok ikke. Mitokondrie-DNA viser at innfødte amerikanere stammer fra mongoler.

Slik genetisk historie avhenger av statistikk. Forskerne tester hundrevis eller tusenvis av mennesker i en gitt befolkning til å finne hva som er til stede og i hvilke konsentrasjoner. Så de ser etter andre bestander som innehar de samme merkene. ’’Vi prøver å konstruere det mest sannsynlige historiske scenario" forklarer Stoneking, ‘’men vi kan ikke utelukke mer kompliserte alternativer’‘. Han sier forskerne må finne ’’fossiler, arkeologiske og genetiske bevis’’.

Men noen ganger kan bare DNA avgjøre spørsmålene om menneskets historie. Nesten alle europeere stammer fra bønder som langsomt flyttet nordøst fra det som nå er Tyrkia. De absorberte de jeger og sankerne samfunnene de møtte, men det finnes fortsatt etterkommere etter de gamle jegerne. Det samiske folket, tidligere kjent som lapper, lever i Skandinavia og snakker et språk som ligner finsk. Finnene og samene ‘’pleide å si at de hadde en felles historie, en som går tilbake til romantiske myter om en opprinnelse fra Ural’‘, sier genforskeren Svante Pääbo fra University of Munich, "samene er faktisk forskjellige fra massen av europeere. Men finnene ser ut som alle andre i Europa’‘, sier Pääbo. ’’Finnene lånte sitt språk fra samene, sannsynligvis når de kom som bønder. Deretter dyttet de bort samene ved å ta mer og mer land’’. Baskerne synes også å stamme fra de tidligere jegere, deres DNA bærer forskjellige mønster enn de omkringliggende europeere.

Japan ble befolket av gamle koreanere og tidligere, av et mystisk folk kalt Jomon, kjent bare av deres keramikk og andre arkeologiske levninger. Hvor kom de fra? For å finne det ut, har genetiker Michael Hammer ved University of Arizona sett på Y-kromosomet. Overraskende var det nærmeste treffet til Jomon varianten i Tibet. Hvordan kunne en isolert fjellstamme tusenvis av mil fra havet være relatert til de første japanere? Tibetanerne og Jomon kan stamme fra en felles stamme som levde i Sentral-Asia, hvor det Jomon-tibetanske mønstret nå er sjeldent, kanskje erstattet ved en ustanselig blanding av mennesker. Men det kan også være at innvandrere fra Tibet krysset Asia og gikk til Japan på en isbro for mellom 12.000 og 22.000 år siden.

Selv enkeltpersoner kan noen ganger spore sin arv. Matthew George, en genetiker ved Howard University, har analysert DNA fra bein funnet i afrikanske graver i bakken i Wall Street Foley Square. Siden labforurensning alltid er en fare, sier han, ‘’tester vi vår egen mitokondrie-DNA". Han minner om at en afroamerikansk kollega hadde DNA som var nært knyttet til mennesker i Benin. ’’Hun begynte å danse rundt og sa: Å, jeg er fra Benin, jeg er fra Benin". Jeg sa: “Nei, du er fraPlains, Georgia. Men, ja, din mitokondrie-DNA kommer fra Benin”. Med løfte om slektsforskning kommer faren for fordommer. Genetisk klassifisering kan ‘’konkretisere rasistiske forutsetninger som allerede er der ute i det vitenskapelige miljøet’‘, advarer University of Maryland antropolog og biologi professor Fatima Jackson’‘. Det er en reell frykt jeg har’‘.



Andre deler sin uro. Askenasím jøder er mye mer utsatt enn andre grupper for å ha en mutasjon som forårsaker brystkreft og eggstokkreft. New York magazine kalte dette det ’’jødiske genet", selv om ikke-jøder også kan ha det. I skyggen av Holocaust, er noen jøder bekymret for å bli stigmatisert som genetisk underlegne. Det samme er afro-amerikanere. ‘’Medisinsk litteratur er fylt med svart-hvitt forskjeller’’ sier Jackson, og mange av dem er basert på dårlig vitenskap.‘’Du skjønner de brukte prøver fra 12 svarte menn i Chicago, som var ment å representere alle afro-amerikanere. Vitenskap begynner med innsamling av prøver, og definisjonen av gruppen som skal undersøkes’‘. Konsekvensene av hva Jackson kaller ’’lat genetikk’’ kan være ødeleggende. ‘’Med anemi’‘, minnes hun, ’’ble leger fortalt: når du ser lave hemoglobinverdier i et svart barn, er det ikke anemi, det er genetisk og du trenger ikke å behandle det. Men samme nivå i et hvitt barn trenger behandling. Så de fratok alle disse menneskene en medisinsk vurdering ved å genetisere hva som kan ha vært miljø".

Spesifikke problemer som dette oppstår fra et generelt sett av forutsetninger om rase. Biologilærebøker som brukes til å vise oppkomsten av menneske, går fra aper gjennom afrikanere og asiater og kulminerte med europeere. Disse rasistiske hierarkiene ble begrunnet delvis av evolusjonsteorien. For to millioner år siden, vandret ulike hominid forfedre av det moderne mennesket ut av Afrika. Neandertalerne bosatte seg i Europa – og noen forskere hevdet at europeere stammer fra neandertalerne, asiater fra andre hominider som Peking Man eller Java Man, og afrikanere fra andre kilder. Genetikk har hjulpet til med å rive ned denne ’’flerregionale’’ teorien.

Mitokondrie-DNA viser at alle levende mennesker stammer fra en morskilde, døpt mitokondrie Eva, som levde i Afrika for mellom 100.000 og 200.000 år siden. Tilsvarende viser Y-kromosomet at alle mennesker har en felles stamfar, Y-kromosom Adam, som levde på samme tid. (Egentlig tyder begge analyser på at moderne mennesker stammer fra en liten befolkning på rundt 5000 menn og like mange kvinner.) Tidsestimatene er basert på antagelser om hvor ofte genetiske mutasjoner oppstår. Mutasjonsklokker av mitokondrisk DNA og Y-kromosomet har forskjellige hastigheter, slik at det at de begge indikerer at mennesker fremkom på samme historiske tidspunkt gjør dette beviset mye mer overbevisende. Da det moderne mennesket vandret ut av Afrika, erstattet de neandertalerne og de andre tidlige hominider, eller krysset de seg med dem? I år sammenlignet Stoneking og andre forskere i Tyskland mitokondrie-DNA fra moderne mennesker med et neandertalerskjelett som er mellom 30.000 og 100.000 år gammelt. Konklusjonen: neandertalerne har ikke bidratt noe til menneskelig avstamning på morssiden.

Men, sier Svante Pääbo, som ledet Neanderthaler prosjektet, spørsmålet om hvorvidt mennesker parret seg med andre hominider, slik som de i Asia, er fortsatt åpent. ‘’Det ultimate svaret vil være å se på 100 eller mer loci i genomet’‘, sier han. ’’Hvis alt kommer fra Afrika, så det skulle det vise at mennesker fra Afrika koloniserte verden, og erstattet sine eldre hominid fettere". “Men”, sier han, ‘’Jeg finner det vanskelig å tro at det ikke har vært noen kryssing overhodet, det ville vært en for enkel historie’‘.

Faktisk har Y-kromosomet begynt å fortelle en mer komplisert fortelling. ’’Vi fant ut at de eldste grenene i Y-kromosomet sporet tre til Afrika", forklarer Hammer. ‘’Men en middels gammel gren synes å stamme fra Asia, og førte til en nyere gren i Afrika. ’’Faktisk", sier Hammer, ‘’de fleste av Y-kromosomene i Afrika synes å være avledet fra en som kan ha kommet fra en asiatisk kilde’‘. Hammer mener at etter de første menneskelige diaspora ut av Afrika, var det en omvendt migrasjon tilbake i Afrika for mellom 10.000 og 50.000 år siden. Dette beviser ikke at Homo Sapiens avlet med andre hominider: Asiatiske Y-kromosom kunne ha oppstått ved mutasjon, ikke ved kryssing. Men hvis noen avl med eldre hominider er bevist, kan det tenne den gamle rasistiske slektsforskninga? Hammer tror ikke det. ’’Hver egenskap flyter rundt der ute i den geografiske plassen,‘’ sier han. Med andre ord, er enhver persons DNA en mosaikk av segmenter som oppsto på forskjellige tider og på forskjellige steder. Som bidrar til å forklare et grunnleggende funn: Genetisk variasjon innenfor enhver rase er mye større enn mellom rasene. ’’Hvis du tar selv en liten pygmeeleir’’, sier L. Luca Cavalli-Sforza, en pioner innen genetisk antropologi, ‘’de er svært forskjellig i alle genetiske markører vi ser på". “Ja, de viser nesten all den genetiske variasjonen katalogisert i verden”.

Rasemessige hierarkier er kulturelle, ikke vitenskapelige. Mens hver gruppe har genetiske egenskaper og noen ganger feil som er mer vanlig enn i andre grupper, vil ikke alle i gruppen dele dem. Afrikaneer, en etnisk gruppe i Sør-Afrika, er mye mer utsatt for porfyri variegata, en blodsykdom avbildet i filmen «The Madness of King George». Den gjør urinen lilla og kan føre til midlertidig galskap. Nesten alle de sørafrikanske tilfeller av denne sykdommen kan spores tilbake til et enkelt nederlandsk par som giftet seg i Capetown i 1688. Å være en afrikaneer ikke er en risikofaktor; å være en etterkommer av dette paret er.

Ikke bare er rase eller etnisitet en dårlig predikator for de fleste genetiske egenskaper, det er også svært vanskelig å definere. Mange tror de kan enkelt skille en asiater fra en europeer, “Men”, sier Pääbo, ’’hvis vi begynner å vandre østover fra Europa, når skal vi begynne å si folk er asiatiske? Eller hvis vi går opp Nildalen, når sier vi at mennesker er afrikanske? Det er ingen skarpe skiller’’. Cavalli-Sforza har trolig brukt mer tid på å prøve å klassifisere menneskegrupper ved genetisk analyse enn noen andre. I sin massive bok “Historie og geografi til menneskets gener”, grupperer han mennesker inn geografiske og evolusjonære klynger – men, skriver han, ‘’ikke på noe nivå kan klynger bli identifisert med raser. Ja, mindre endringer i genene eller metoder som brukes flytter noen populasjoner fra en klynge til den andre’‘.

Genetikeren Steve Jones bidrar til dette poenget ved å se på blod. ’’Vi ville hatt et helt annet syn på menneskeheten hvis vi diagnostiserte det fra blodgrupper. Det ville ført til en usannsynlig allianse mellom armenere og nigerianerne, som i fellesskap kunne forakte folk i Australia og Peru, som generelt mangler type B blod", skriver Jones i The Language of Genes. ‘’Når gengeografi brukes til å se på generelle mønstre av variasjon’‘, skriver han, ’’sier ikke fargen mye om hva som ligger under huden.‘’ Ikke bare er rasebegrepet vilkårlig, men det er basert på en relativt ubetydelig forskjell mellom mennesker. Hudpigment, øyeform, og hårtype er alle bestemt av gener. Faktisk, nå som det menneskelige genomet er kartlagt, kan genetikere kunne rekonstruere hva mumier eller andre gamle mennesker så ut. Men fysiske ’’stereotypier’’ av rase, skriver Cavalli-Sforza, ‘’reflekterer overfladiske forskjeller". For eksempel er lys hudfarge nødvendig i nordlige klima for solens ultrafiolett lys til å trenge inn i kroppen og omdanne vitamin D inn i en brukbar form. Denne mutasjonen kan godt ha oppstått ved forskjellige tider, i forskjellige forfedregrupper, på forskjellige punkter langs DNA. Det er sant for cystisk fibrose, som forekommer nesten utelukkende hos folk av europeisk avstamning, men er forårsaket av flere forskjellige mutasjoner.

Med andre ord, ’’hvite mennesker’’ deler ikke en felles genetisk arv; de kommer fra forskjellige linjer som utvandret fra Afrika og Asia. En slik blanding er sant for hvert løp. ‘’Alle levende mennesker går tilbake til en felles stamfar i Afrika", forklarer Pääbo. ’’Men hvis du ser på historien i etterkant er hver gruppe er en blanding av grunnere stamtavler. Så sier han: ‘’Min DNA kan være nærmere en afrikaner enn en annen europeer i gata". “Genetikk”, konkluderer han, ’’bør være den siste spikeren i kista for rasisme.‘’

Det er utopisk. Men det er fortsatt forskere som hevder at dårligere gener plager visse raser. J. Phillipe Rushton, professor i psykologi ved Canadas University of Western Ontario, utgir bøker og artikler som hevder at ’’Negroide’’ har i gjennomsnitt mindre hjerne, lavere intelligens, mer aggressivitet, og mindre seksuell beherskelse enn ’’Kaukasoide’’ eller ‘’Mongolide ’’
Rushton synspunkter er ekstreme, men selv i mainstream genetikk vedvarer begrepet om rase til tross for at det i stor grad er diskreditert. Vitenskapelige artikler snakker stadig om ’’blanding’’ mellom rasene, noe som innebærer en ren og statisk standard for hver rase. ‘’Hvor kom disse standardene fra?’’ Spør Jackson. ‘’Vi har tatt synspunktene fra det 19. århundre på raser og plugget i det 20. århundre teknologi". “Ja, hele tanken om en rasestandard av et rent kaukasoid eller en ren negroid akkurat det moderne genetikk undergraver”. Men, sier Jackson, ’’filosofi har ikke fanget opp med teknologien’’. "Over tid vil genetikk hjelpe med å slå ned rasistiske argumenter’’, sier Eric Lander, en verdenskjent genetiker ved MIT ‘’Men de trenger å bli slått ned, fordi de vil fortsette å komme opp.’’

Oversatt fra
What DNA Says About Human Ancestry—and Bigotry
Part 3, The Myth of Race
Village Voice
Mark Schoofs
http://web.mit.edu/racescience/in_media/what_dna_says_about_human/

||||||||||||||||||||||   SOSIALE MEDIER   ||||||||||||||||||||||

||||||||||||||
Utviklet av Aktiv Webdesign
© 2012 Nye SOS Rasisme
Postadresse: Nye SOS Rasisme
Pilestredet 29A
0166 Oslo
Telefon: 479 45 490
E-post: post@nyesos.no