Den massive kritikken mot integreringsminister Sylvi Listhaug kom som en reaksjon. The New York Times fortalte historia om en 7 år gammel gutt ble sendt fra Norge til det krigsfortærte Afghanistan med tvang. Listhaug delte artikkelen på Facebooksiden sin med en gledesmelding om at Norges strenge behandling av flyktninger får oppmerksomhet i utlandet – og avslutter med en oppfordring til å like statusen og dele denne videre.

Det framstår åpenbart at integreringsministeren ville slå politisk mynt på guttens skjebne. Hos svært mange treffer dette ei nerve – det er ikke greit å fryde seg over et barns ulykke. Og Listhaug tar sjøl æren for dette barnets ulykke – altså fryder hun seg også over sin egen makt og håverer.

Mange har reagert og Facebook har blitt fylt med protester. Dette har ført til at Listhaug har kommet på banen og kalt de protesterende for et “hylekor” og kalt protestene “en massiv kampanje for å sverte meg”.

Kritikken støtter seg på grunnleggende felles verdier om menneskeverd og synet på barn. Den er slett ikke urettferdig. Når integreringsministeren blir hardt kritisert for sitt syn på barn – da er det svært upassende av Listhaug å forsøke å kuppe offerrolla. Ikke bare er det en svært upassende reaksjon – men det taler om et dypt svekka sjølinnsikt og en rasistisk holdning til menneskers likeverd. Ikke minst om en manglende følelse av ansvar overfor konsekvensene hennes politikk fører til for folk.

Man høster det man sår

Listhaug er integreringsminister, altså er hun med på å styre et land. Hennes politikk er ikke hennes personlige eiendom, men noe som får konsekvenser for svært mange folk. Noe folk helt reelt må forholde seg til. Hun har makt over livene til folk. Samtidig er ikke hennes politikk og person adskilt – personen står for denne politikken og må holdes ansvarlig for den. Ville ikke noe annet lagt premisset for uangripelige politikere?

Folk er i sin fulle rett til å kritisere hennes politikk.

Om sine politiske motstandere bruker Listhaug nedsettende betegnelser som «hylekor». Og hun løfter ytringsfrihetens faner svært høyt for å legitimere systematisk hets mot mennesker på flukt. Samtidig møter hun kritikk mot seg sjøl med krokodilletårer og stempler den som urettferdig – alt i et taktisk forsøk på å få debatten til å snu og handle om hennes undertrykte posisjon som hvit minister i et av verdens rikeste land.

Nei, Listhaug du er ikke et offer. Du er minister. Du har makt og privilegier. Du tar avgjørelsene. Du gjør ikke opprør mot eliten – men du er eliten, og dine avgjørelser får går utover livene til folk i en svært sårbar situasjon. Også påberoper du deg offerrollen mot eliten?

Nei, det er ikke synd på deg.

Menneskene som lider

Den norske staten fører en knallhard politikk mot mennesker på flukt. Målet er å kaste ut flest mulig og nekte flest mulig innreise i Norge. Listhaug latteriggjør deres desperate situasjon med uttrykk som “lykkejegere” som en del av en rasistisk retorikk for å frarøve dem menneskeligheten og troverdigheten.

I norske gater stoppes folk og tvinges til ID på grunn av hudfargen sin. De ser ikke norske ut, sier politikonstablene som stopper dem. Alt i jakt etter folk som skal tas. Det flisespikkes og kokes suppe på spiker i forsøk på å finne grunner til å kaste folk ut. Og de som får innvilga opphold må i mange år føre en kamp mot en stat som forsøker å holde dem uttafor – en stat som sier “du kan jobbe, men du vil alltid være en belastning og får nøye deg som annenrangsborger”.

Folk sendes tilbake til dødsdommer og krig. I mange tilfeller skilles familier, foreldre og barn. Foreldre, sønner og døtre sendes tilbake til Somalia, Afghanistan og Irak.

Stadig innsnevres regelverket og gjør det vanskeligere å få opphold i Norge. En hestehandel mellom partiene åpna for å tvangsutsende 1600 somaliske flyktninger som allerede har fått innvilga oppholds- og bosetningstillatelse. Disse har blitt lovd trygghet i Norge, men skal nå sendes tilbake til et krigsherja og kaotisk Somalia.

Det er bra at folk gjør opprør mot Listhaugs retorikk og politikk. Det er bra at folk reagerer, bryr seg og sier fra om at nok er nok. En slik motstand vil alltid være riktig! Den norske staten fører en umenneskelig flyktningepolitikk og vi trenger folkelig motstand mot dette, og at Listhaug får kjeft for sine holdninger, sin retorikk og sin politikk er viktig og riktig.

Dropp krokodilletårene, Listhaug! Det er ikke synd på deg!