Diskriminerende praksis

Aksjon mot diskriminering i barnevernet har tidligere skrevet en kronikk i Bergens Tidende om den manglende tillitten innvandrere har til barnevernet:

Er innvandrere dårlige foreldre?

Svaret fra barnevernet:

Vi må bli bedre

Etter en periode med mediekjør angående barnevernets manglende kompetanse når det kommer til familier med en annen kulturell bakgrunn en norsk så opprettet barnevernet et eget utvalg som skulle se på saken. Også samtaler med afrikansk flyktninggruppe i Bergen påskyndet prosessen. Utvalget har arrangert møter for å informere innvandrere om barnevernet. Aksjon mot diskriminering i barnevernet har deltatt på flere av disse møtene.

Det er bra at slike møter holdes, det betyr at barnevernet anerkjenner at det er noe galt i forholdet mellom innvandrere og barnevernet. Men det at dette er omtrent det eneste de har gjort gjenspeiler deres syn på problemet – at innvandrerne ikke har nok kunnskap om barnevernet og hvordan det fungerer. Dette er sant, men kunnskap om barnevernet i seg selv vil dessverre ikke løse problemet.

Samhandling, mentalisering og andre suspekte begreper som kan misbrukes

Under møte fikk vi fortalt vår side av saken. Vi fortalte om og pekte på flere kulturelle praksiser som barnevernet har reagert negativt på, uten å ha kjennskap til at det er en kulturell praksis. Blant annet det å mate sine barn, og dusje sine barn og kulturell praksis for øyekontakt. Vi trakk frem at barnevernet i offentligheten alltid viser til at de har gode grunner til å ta barn fra foreldrene, som vold, rusmisbruk, omsorgssvikt ol. Vi sa at vi har sett på flere sakene og det dreier seg ikke om slikt. Da sa de at det er en del av sakene som dreier seg om det sistnevnte. En annen del av sakene er mindre konkrete og dreier seg om samhandling. Da vi spurte hva de mente med dette var de ikke spesielt interesserte i å utdype. Etter noe om og men fortalte de at det hadde med mentalisering å gjøre, og at dette er de vanskelige sakene som det ikke er så lett å forklare hvorfor barn blir fratatt sine foreldre. Dette gjenkjente vi, ofte blir kulturell praksis mistolket og satt i sammenheng med «manglende samhandling» og lignende begreper. Dette, sett i lys med at mange av klagene mot barnevernet også går ut på at de har sett svært lite av den faktiske samhandlinga, gjør det hele mer suspekt. I tillegg pekes det i disse sakene på kulturelle vaner. En kan bare tenke seg hvordan man her kan legge til grunn kulturelle vaner som øyekontakt, måter en viser kjærlighet på og ulik oppdragerstil som grunnlag for å hevde at det er noe galt med «samhandlingen». Er det rart foreldrene reagerer og hevder de ikke forstår hvorfor barna er tatt fra dem når de har fått beskjed om at det er på grunn av samhandlingen og mentaliseringen? Her må noe gjøres: Saker må undersøkes på nytt, og vi må få en ordentlig diskusjon om hvorvidt dette med mentalisering misbrukes, spesielt når det kommer til familier med en annen kulturell praksis.

Skoler og barnehager

Barnevernet pekte på at det er økt fokus rundt det at de i barnehager og skoler må melde fra til barnevernet om de frykter at noe er galt, og stadig flere melder ifra. Innvandrerforeldre vi er i kontakt med peker på at de har hatt problematiske eller mangelfull kommunikasjon med barnehager og skoler. Det er grunn til å tro at dette er en medvirkende faktor. Vi må øke fokuset på kommunikasjon mellom barnehager, skoler og innvandrerforeldre.

Dysfunksjonelle ordninger

Fordi at barnevernet ses på som en maktinstitusjon som ikke prøver i samarbeide med foreldrene og finne løsninger som fungerer så fører det til mange dysfunksjonelle ordninger, som ikke nødvendigvis kommer barnevernet for øret. Ofte er flere parter i saker enige om at barnevernets hådndtering er negativ, og derfor finner de på egen hånd andre måter å organisere samværet på. Saker som dette fører til overbelastning for både foreldre og barn, dårligere økonomiske kår og den angsten som følger med å leve «i skjul» fra barnevernet.

Alle disse forholdene gjør det svært viktig å ta tak i disse problemene.