Adel og Hadeel fikk leilighet

Adel og Hadeel hadde lenge lett etter en ny leilighet. Sammen med sin ett år gamle sønn bodde de i en leilighet i byen med svært mye støy. Naboene bodde mange sammen og festet mye hele natten. Adel sin jobb er å vaske restauranter før de åpner, fra 6-10 om morgningen, og barnehager etter at de har stengt, fra 16-22. Han er derfor avhengig av å få sove om natta. I tillegg ble sønnen Hani urolig av bråket. Flere ganger tok familien kontakt med naboene for å be de om å ta hensyn. Det gjorde de ikke. Adel og familien tok derfor kontakt med husverten, som heller ikke gjorde noe med saken. De kontaktet derfor politiet ved flere anledninger, med festingen fortsatte likevel. Det surnet også stemningen, og naboene oppførte seg truende ved flere anledninger. Da bestemte familien Hani seg for å flytte. De kunne ikke se for seg hvor vanskelig det skulle bli å få leid et nytt sted så de flyttet inn hos venner mens de lette etter et nytt sted.

De lette og lette… og lette
De sendte smser, mailer og ringte rundt, til alle leiligheter de fant. Ingen sa ja til å leie ut til dem. Månedene gikk. De forsøkte nye ting, Adel tok med sjefen sin på visning, han tok med lønnsslipper, tilbød å betale ekstra depositum, en gang tilbød han i oppgitthet til og med å betale for et helt år. Han forsøkte å ta med norske venner på visning i håp om at det skulle hjelpe, men ingenting hjalp. Det begynte å haste, vennene hadde heller ikke regnet med at det skulle ta så langt tid for familien å finne et sted å bo, og de skal få familiebesøk fra utlandet. Adel kontakter kommunen, og forsøker å få en kommunal bolig, eller hva som helst. De sier at de kun tilbyr hjelp til folk i en sosialt vanskelig situasjon, og en sosialt vanskelig situasjon er definert som å ikke ha jobb, noe Adel har. Han har penger til å leie et sted, men ingen ønsker å leie ut til han. Kommunen ber han kontakte NAV, som selvfølgelig ikke kan hjelpe.

Familien Hani bør være gode leieobjekter. Ingen alkohol, ingen røyk, ingen husdyr. Bare en rolig familie på tre. Stabil inntekt.

Adel kontakter Nye SOS Rasisme i Bergen
Vi kontakter folk, ringer offentlige etater, NAV, likestillings og diskrimineringsombudet og flere. Vi ender opp med å gjøre to ting:

1. Vi samler inn over 300 underskrifter for at kommunen må sørge for at rett til et sted å bo, og rett til å ikke bli diskriminert er rettigheter som man har i det virkelige liv, ikke bare på papiret. Vi har forslag til hva som kan gjøres, Les mer her. Med 300 underskrifter oppfyller det kravene til et innbyggerinitiativ, og skal behandles av bystyret innen 6 måneder, med mindre sommerferien kommer i veien…

2. Vi kontakter ulike journalister, og spør om de vil skrive om saken.
Saken ble så skrevet om av BA: Juleønske: et sted å bo

Hva med de som ikke kommer i avisene?
Det siste var det som ble utslagsgivende. Familien Hani har nå fått leilighet i et rolig område utenfor sentrum. Utleierne hadde sett avisoppslaget. Vi er veldig glade for at de endelig har fått en leilighet. Men hva med alle de som ikke kommer i avisa?

En kan også spørre seg om de langsiktige konsekvensene av en slik situasjon. En situasjon der diskrimineringen av mennesker med en annen hudfarge er åpenbar, og rasismen så sterk at velfungerende barnefamilier der foreldrene er i full jobb ikke klarer å skaffe seg et sted å bo. Tror noen at det ikke påvirker menneskene som er utsatt for det? At det ikke påvirker familiene og barna? Med et boligmarked som er så presset, faller mange utenfor. Innvandrerne går først.

Vi vil stå sammen for retten til å ikke bli diskriminert, og retten til et sted å bo, for alle mennesker!