Gå til meny

Publisert av Nye SOS Rasisme 10.11.2016

Vi publiserer her en oversatt tekst som tar for seg hva hvite privilegier er. Den går inn på hvordan en struktur som gir fordeler til hvite og holder de tilbake fra andre ble skapt målbevisst og hvordan erfaringene fra folk med mørkere hud ignoreres og ties ned. Den går også inn på hvordan vi lærer en “hvit” historie, og konsekvensene av dette. Teksten er fra USA.

[Rase i betydningen at menneskeheten biologisk er delt opp i forskjellige raser med ulike egenskaper eksisterer ikke. Rase eksisterer likevel i høyeste grad som en sosial konstruksjon. Dette påvirker hvordan folk blir behandlet og diskriminert. Rasismen legitimerer urettferdighet og ulikhet mellom folk.]-vår merknad

Å forstå hvilke privilegier hvit hud kommer med

“Vi må være tydelige på at det ikke går an å gi opp ens egne privilegier for å være utenfor systemet. Man er alltid i systemet. Det eneste spørsmålet er om man er en del av systemet på en måte som utfordrer eller styrker status quo. Privilegium er ikke noe jeg tar, og derfor kan jeg ikke velge å ikke ta det. Det er noe samfunnet gir meg, og med mindre jeg utfordrer de institusjonene som gir meg de, så vil de fortsette å gi det, og jeg vil fortsette å ha det, uansett hvor edle og egalitære intensjoner jeg har.» − Harry Brod, “Work Clothes and Leisure Suits: The Class Basis and Bias of the Men’s Movement,” in Men’s Lives, ed. Michael S. Kimmel and Michael Messner (New York: Macmillan, 1989), 280.

Hva er hvite privilegier?

Privilegier, særlig de som gjelder folk med hvit hud og menn, er vanskelig å se for oss som er født med tilgang til makt eller ressurser. Det er veldig tydelig for de som er født uten privilegiene. Videre er det ekstremt vanskelig å snakke om dette fordi mange hvite mennesker ikke føler seg privilegerte og de føler ikke at de har privilegier som andre ikke har. Det blir litt som å spørre en fisk om å legge merke til vannet eller fugler å diskutere luft. For de som har privilegier, enten det er basert på rase, kjønn, klasse eller funksjon, eller seksuell orientering, eller alder, så er det bare – det er normalt.

Ordboka (Random house – 1993) definerer privilegium som «en rettighet, immunitet eller fordel som nytes av noen utover de fordelene de fleste har». I sin artikkel «Privilegiene til hvite og menn» minner Peggy McIntosh oss på at de av oss som er hvite vanligvis tror at privilegiene er vanlige erfaringer som er tilgjengelige for alle. Hun sier videre at det vi egentlig prater om er «ufortjent makt som er systematisk fordelt». For de av oss som er hvite, er et av de privilegiene at vi ser oss selv som individer, «bare folk», en del av menneskerasen. De fleste av oss er derimot klar over at folk som ikke har hvit hud er medlemmer i en rase. Det rare for oss er at selv om vi ikke selv ser på oss selv som en del av en spesifikk rase så gjør generelt sett folk med mørk hudfarge det.

Så hvis vi vil bygge en bedre verden som vi alle kan leve i, hva skal vi gjøre? Det første skrittet er selvsagt å forstå hva hvite privilegier er og hva det gjør. Det andre skrittet er å utforske måter vi kan arbeide imot rasismen, og i rasismen er hvite privilegier en hjørnestein. Hvite privilegier er et institusjonelt heller enn et individuelt sett med fordeler som blir gitt til de av oss som etter rase likner på de som dominerer de mektige posisjonene i institusjonene i samfunnet. En av de viktigste privilegiene er lettere adgang til makt og ressurser enn folk med mørk hudfarge. Med andre ord, kun på grunn av hudfargen vi har er dører åpne for oss, som ikke er åpne for andre folk. For eksempel, blant folk med samme finansielle historikk er det to til ti ganger mer sannsynlig for hvite i USA å få huslån enn folk med mørk hudfarge – det innebærer tilgang til ressurser.

De av oss som er hvite kan regne med at nasjonens historiebøker vil ha vår erfaring av historien. Amerikanske urbefolkningsforeldre, på den andre siden, veit at deres barn ikke vil lære på skolen om de bidragene deres folk bidro med. Alle vi som er hvite har hvite privilegier, selv om den graden vi har det varierer avhengig av kjønn, seksuell orientering, sosioøkonomisk status, alder, om vi har fysiske funksjonshemninger, størrelse, vekt og så videre. For eksempel, når vi ser på rase og kjønn ser vi at hvite menn har større adgang til makt og ressurser enn hvite kvinner. Statistikken fra glasstakskommisjonen fra 1995 viser at mens hvite menn er ca. 43 % av arbeidsstyrken så har de 95 % av seniorlederstillingene i amerikansk industri. Hvis vi kun ser på hvite privilegier så har kvinner ca. 40 % av de midtre lederstillingene, svarte kvinner har 5% og svarte menn 4%. Med mindre vi tror at hvite kvinner eller afroamerikanske menn og kvinner er mindre kapable enn hvite menn så må vi innse at systemet behandler oss ulikt.

Hvite privilegier handler ikke om vi er gode mennesker er ikke. Vi som er hvite kan være fullstendig idioter og fortsatt ha hvite privilegier, mens folk med mørkere hudfarge kan være de mest fantastiske individer og ikke ha det. Privilegier er skjenket oss av institusjoner på grunn av vår hudfarge, ikke fordi vi fortjener det som individer. Mens vi alle alltid er medlemmer av en eller flere raser så får vi noen ganger muligheter fordi vi fortjener det som individer, ofte får vi dem fordi vi som individer tilhører en eller flere privilegerte grupper i vårt samfunn. På noen høyskoler og universiteter for eksempel, så kommer barn av tidligere studenter inn selv om de har lavere testresultater enn andre, bare fordi deres foreldre gikk på den skolen. Det er et privilegium som sønnene og døtrene ikke gjorde noe for å fortjene, de ble satt foran mange andre søkere som kanskje hadde høyere resultater og karakterer.

Den intensjonelle konstruksjonen av hvite privilegier: en kort historie

Ofte er det ikke vår intensjon som individuelle hvite mennesker å bruke de ufortjente fordelene vi får på grunn av vår hudfarge. De fleste av oss går igjennom dagene uten å være bevisste på at vi er hvite eller at det betyr noe. På den andre sida, etableringa av et system der rase spiller en sentral rolle, et system som kodifiserer at hvite er overlegne andre raser, har ikke bare skjedd utilsiktet eller ved en tilfeldighet. Gjennom amerikansk historie har mektige hvite folk, på vegne av hele gruppa tatt avgjørelser som har påvirket hvite folk som gruppe veldig annerledes enn det påvirket folk med mørkere hudfarge. Historien er fylt av eksempler av målbevisste konstruksjoner av en struktur som gir fordeler til hvite og holder de tilbake fra andre. Eksempler på dette er:

-I den amerikanske grunnloven, som i ti artikler veldig intensjonelt bekrefta at svarte mennesker var slaver og eiendom.

-Hvite folks tro på at det var vår skjebne å eie dette landet vi nå bor i (USA vår anm), selv om det betydde å fjerne urbefolkningen som hadde bodd her i århundrer med makt.

-At hvite brøt opp svarte familier under slaveriet, sendte mødre et sted, fedre et annet og spedbarn og barn et tredje sted.

-Å velge å hindre afroamerikanere muligheten til å lese slik at de kunne reprodusere kulturen sin eller fungere bra nok i samfunnet til å kunne heve sin status.

-Å fjerne barn av urbefolkningen fra sine hjem ved å ta de så langt unna som mulig alt de kjente, og straffe de hvis de prøvde å snakke sitt eget språk.

-Lover ble vedtatt for å bevare den lovlige segregeringa og ulikheten mellom hvite og afroamerikanere.

-Mange (om ikke alle) hvite suffragetter tok «politisk hensiktsmessige» avgjørelser for å alliere seg med mennene fra sør. De beroliget dem med at ved å gi stemmerett til kvinner (les: hvite kvinner, på den tiden bodde 90 % av svarte kvinner i sør og kunne i følge loven ikke eie eiendom og dermed ikke stemme) så bevarte de hvit overlegenhet.

-Manipuleringa av immigrasjonslover, slik at folk med mørk hud, spesielt kinesiske, meksikanske og også europeiske jøder, ble mindre frie til å reise til USA enn vest og øst-europeere. -Amerikanske borgere med japansk opprinnelse ble fjernet fra sine hjem, og fratatt sine eiendommer og selskaper under andre verdenskrig.

-Måten kvotering er blitt brukt på som en måte for å promotere muligheter for hvite kvinner fremfor folk med mørk hud

Det er viktig å kjenne til og huske denne siden av amerikansk historie, selv om den gjør oss ekstremt ukomfortable. For meg blir forvirringa og smerten denne kunnskapen gir noe lettere å bære når jeg minner meg selv på at dette systemet ikke er basert på hver individuelle hvite persons intensjon om å skade andre, men på gruppens besluttsomhet om å bevare hva vi trodde rettmessig var vårt. Denne forskjellen er på den ene siden viktig, men på den andre siden ikke viktig, fordi uansett intensjon så er konsekvensene de samme.

Her er noen eksempler:

I mange år var det ulovlig i Texas for spansktalende barn å snakke spansk på skolen. Dette betydde at hver individuelle lærer og rektor måtte etter loven, sende hjem barn som snakket sitt eget språk, uansett om de personlig trodde på denne loven eller ikke. Basert på troen om at folk som bor i USA skal snakke engelsk, blanda med rasistiske fordommer mot meksikanere, ble denne loven vedtatt av en gruppe hvite lovgivere som hadde institusjonell makt til å kodifisere deres synspunkter. Når et bestemt perspektiv har blitt bygd inn i loven blir det en del av «sånn ting er». Heller enn å aktivt nekte og følge loven, aksepterer vi som individer ofte situasjonen, særlig om vi ikke tror at loven påvirker oss personlig. Vi deltar, intensjonelt eller ikke, i konstruksjonen av et system som tømmer verdien av et folks kultur mens det hever verdien til et annet folks kultur. Nylig skjedde det samme i fylket Georgia, da de fikk stor pågang av meksikanske immigranter. Ved å si at brannmenn ikke snakker spansk, og derfor ikke kunne finne den dagligvarehandelen som brant hvis skiltet utafor sa «Tienda de comida», gjorde fylket det ulovlig å ha butikkskilt i andre språk enn engelsk. Men når det gjaldt bakeriet «Au Bon Pain», så ble de ikke bedt om å endre skiltingen. Antakelig snakker brannmennene bedre fransk enn spansk. Som vi ser fra de to eksemplene så fortsetter mønstrene fra historien. Ikke bare i den systematiske diskrimineringen av folk med mørk hud når det gjelder bolig, helsetjenester, utdanning og rettssystemet, men også på de mindre åpenbare måtene der folk med mørk hudfarge er ekskludert fra mange hvite mennesker bevissthet. Tenk for eksempel på hvor ofte du ser en positiv historie om amerikansk urbefolkning eller noen med opprinnelse fra Sør-Amerika på forsiden av en avis. Hvor lang tid ville det ta deg å ramse opp navnet på to hvite helter? Kan du navngi ti kvinner med mørk hud, unntatt sport og musikk, som har gjort store bidrag til samfunnet vårt? Friheten til å ikke legge merke til mangelen på kunnskap om folk med mørk hud er et privilegium bare hvite folk har råd til. Alle oss, inkludert studenter med mørk hud, studerer historien til hvite vesteuropeere hver dag på skolene med mindre vi tar et særskilt «etnisk» studiekurs eller et kurs spesielt designa for å presentere andre deler av den «amerikanske opplevelsen».

Privilegium fra unnfangelse

Hvites privilegier er skjenket allerede før fødsel. Vi kan ikke få de og vi kan ikke gi de vekk, uansett hvor mye vi ikke vil ha de. For eksempel, hvis vi går inn i et hvilket som helst apotek i landet som har hårprodukter så vil vi finne hårprodukter som er tilpassa vårt hår. Hårprodukter for svart hår er vanskeligere å finne, ofte må afroamerikanere kjøre milevis for å kjøpe det de trenger. Videre, jeg veit at når en bandasjeboks sier «frisk farge» så betyr det min hudfarge, ikke den til mine asiatiske eller søramerikanske venner. Hvis jeg, i et forsøk på å gi tilbake de privilegiene, sa til innehaveren «jeg vil ikke ha privilegiet å alltid kunne skaffe shampo for håret mitt når min svarte venn ikke kan gjøre det samme» ville innehaveren tenke at jeg var gal. Hva vi kan og må gjøre er å arbeide daglig med å bekjempe våre privilegier ved å gjøre andre, og oss selv bevisste på det systemet vi lever i.

Hvite: Å ta rasisme seriøst

Alt for mange hvite tror feilaktig at de ikke trenger å ta rasisme seriøst. Mens folk med mørk hudfarge forstår nødvendigheten av å kunne lese det hvite systemet, lever mange hvite livet uten å vite mye om erfaringene til de med mørkere hud. Å forstå rasisme eller hvithet er ofte en intellektuell øvelse for oss, noe vi kan arbeide med i en periode, så gå videre, mer enn at det er sentralt for vår overlevelse. Videre har vi luksusen av å ikke måtte ha verktøyene for å takle rasemessige situasjoner uten å se inkompetent ut. Jeg arbeida på en høyskole der senioradministratorene prøvde å avgjøre hvordan de skulle gå fremover med et mangfoldig inntak. En av viserektorene sa «Det er så mange som vil at mangfold skal mislykkes». Med holdninga «vel, vi prøvde, det var et interessant eksperiment, la oss nå sende de tilbake til de landene de er fra. Synd – det var en spennende tanke». Hvis, i stedet noen hadde sagt «det er så mange som vil at mangfold skal mislykkes. Jeg er redd vi vil mislykkes» så kunne man lagd en handlingsplan og fulgt det opp daglig for å få skolen tilbake på rett spor. Eller ville det vært responsen? Er det en følelse på bunnen av at «Vi trenger ikke bekymre oss, vi vil jo alltid være her»? Jeg tror den underliggende følelsen er der: for noen er det å eliminere rasisme et spørsmål om overlevelse, å bli sett i motsetning til å være usynlig. For andre er det en interessant intellektuell øvelse som vi i utgangspunktet kan fjernes fra.

Å ta beslutninger på vegne av alle

Hvite privilegier innebærer muligheten til å ta avgjørelser som påvirker alle uten å ta de andre med i vurderinga. Dette foregår på alle nivåer, fra intellektuelt til individuelt. Følgende historie kan bare se ut som en forglemmelse «Oops, jeg glemte å spørre andre hva de syntes.» Men, det er typisk oppførsel for hvite kvinner som vil at kvinner med mørk hud skal bli med i deres bestrebelser. Under et besøk av en venn fra en annen by – en annen hvit kvinne og bibliotekar – starta vi å planlegge en konferanse om rasisme for bibliotekarer. Vi kalte den «bibliotekarer som kolleger: Å arbeide sammen på tvers av rase.» Vi snakka og snakka, tok notater på hva slags øvelser vi burde ha med, videoer vi kunne bruke, materiell som kunne være hjelpsomt. Det var helt tydelig at vi trengte en mangfoldig komite til å arbeide med meg, tilretteleggeren, og vi oppretta en som ville inkludere alle typer, to hvite kvinner hvorav en var jødisk, en søramerikansk kvinne, en kinesisk-amerikansk, samt lesbiske og flere afroamerikanske. På slutten av samtalen var jeg veldig spent og kunne ikke vente med å kontakte kvinnene i «planleggingskomiteen». På det første møte med disse kvinnene, under introduksjonene, snakka jeg om min 25 år lange erfaring med å arbeide med saker om rasisme og spesielt mitt eget arbeid om hva det vil si å være hvit og fra sør. Så presenterte jeg hva jeg og min venn hadde tenkt at var planen for konferansen og vi snakka alle om detaljene. Med andre ord, jeg presenterte meg som en «god hvit person og fortsatte å lage en konferanse som var akkurat det jeg og vennen min hadde planlagt, uten noen innspill fra mørkhudede. Noen uker seinere, på vårt andre møte pekte noen av de mørkhudede kvinnene på at jeg hadde gått i den klassiske fellen for hvite kvinner, «kom og bli med på hva vi gjør» -syndromet. Hvis du virkelig vil at vi skal arbeide sammen med deg for å lage en konferanse så vil vi være med på det. Men det betyr å starte på nytt og å lage en plan sammen. Hvis du vil at vi skal bli med i midt i planleggingsprosessen og komme med innspill på dine ideer så er vi ikke interessert.»

Hvite trenger ikke å høre etter

Å være hvit gjør at jeg kan bestemme om jeg skal høre hva andre sier, høre på dem, eller ingen av delene. Som en av de i det Lisa Delpit kaller «maktkulturen» så bringer jeg andre til taushet uten å mene det eller en gang være klar over det. For eksempel deltok en av mine kollegaer, en afroamerikansk kvinne på en konferanse om dialog. Av de 45 menneskene der var hun en av fire som ikke var hvite. De hvite tilhørte den intellektuelle elite, høyt utdanna, smarte og for det meste liberale mennesker. Underveis i møte ble det tydelig at dersom ikke de mørkhudede kvinnene tok opp hudfarge så ville ingen gjøre det. De hvite var ikke bevisste på at hudfarge – deres hudfarge – var en integrert del av samtalene de hadde. Da den mørkhudede kvinnen tok opp saken i dialogen følte de hvite seg anklagd for å være «rasister». I dette tilfelle ble saken stilnet da planleggerne ikke var klare over at hudfarge var en del av konferansen til og med om ingen mørkhudede folk hadde deltatt; de hvite deltakerne inkluderte ikke andres realitet i planene sine og når saken ble tatt opp av min kollega fikk de henne til å føle at hun lagde ubehagelig stemning. I sin artikkel «The Silenced Dialogue: Power and Pedagogy in Educating Other People’s Children» (Harvard Education Review, Vol.58,Number 3, August 1988), inkluderer Delpit de høyst urovekkende kommentarene til en afroamerikansk lærer som illustrerer hvordan vi tier ned dialog uten hverken å være klar over det eller å ha intensjon om det.

“Når du snakker med hvite folk vil de fortsatt ha det på sin måte. Du kan prøve å snakke med dem og gi dem eksempler, men de er så sta, de tror de vet hva som er best for alle, for alle andres barn. De vil ikke lytte. Hvite folk kommer til å gjøre det de vil uansett. Det er skikkelig vanskelig. De vil rett og slett ikke høre etter. Nei, de hører, men de lytter ikke. Du vet som når moren din pleide å si at du hører på radioen, men du lytter til moren din? Vel, de hører ikke på meg. Så jeg prøver bare å stenge dem ute slik at jeg kan holde temperamentet nede. Du kan bare slå hodet mot en murvegg i en viss tid før du begynner å blø. Jeg klarer ikke å unngå å bli sint hvis jeg argumenterer mot dem. Da ender jeg opp med å be hele dagen: «Vær så snill, Gud, fjern gallen jeg føler mot disse menneskene slik at jeg kan sove i natt.» Det er morsomt, men det kan bli en sykdom.” (s 280-281).

Som Delpit sier er ikke dette oppfatningen til en isolert person som underviser på en spesifikk rasistisk skole. Følelsene er representative for et stort antall mørkhudede personer som sosialiserer seg med hvite folk på en daglig basis. Det tristeste er at de individene som de svarte og amerikanske indiske lærerne snakker om… de er sjelden klar over at dialogen har blitt fortiet. Mest sannsynlig tror de hvite lærerne at deres mørkhudede kollegaer faktisk ble enige med deres argumentasjon til slutt. Tross alt, så sluttet de jo å argumentere mot, gjorde de ikke? Det hvite privilegiet tillater oss å ikke se rase i oss selv og å være sinte mot de som gjør det. Jeg ble spurt om å holde et møte hvor hvite kvinner og mørkhudede kvinner skulle komme sammen for å skape strategier for å takle problemer med sosiale rettigheter. Hver av kvinnene hadde arbeidet i mange år i sin egen bydel i forbindelse med ulike problemer, med alt fra helseomsorg til skolereformer. Mens jeg snakket om arbeidet som kreves av hvite kvinner og mørkhudede kvinner for å samarbeide autentisk, ble de hvite kvinnene nervøse og gjorde motstand mot det jeg sa. Hvorfor var hudfarge alltid et spørsmål for mørkhudede kvinner? Hva mente jeg når jeg sa at det var essensielt for hvite kvinner å være bevisste omkring det faktum at deres hudfarge påvirker hver time av deres liv, på lik linje med mørkhudede kvinner? De var alle profesjonelle, men noen spurte hvorfor fargen deres skulle ha noe betydning? Stillheten i dialogen kom fordi de hvite kvinnene ikke så hudfargen til kvinnene i rommet som et problem. Det falt dem ikke inn at deres hverdagserfaring var ulik erfaringen til afro-amerikanerne, de latinske og asiatisk- amerikanske i rommet. Hvis jeg ikke hadde blitt spurt om å få frem problemet, ville muligheten for å gjøre det blitt overlatt til de mørkhudede kvinnene, som det ofte blir.

Ved å tro at rase er «N.M.I» (Not My Issue: Ikke mitt problem) mens man samtidig er medlem av en eller flere grupper som også opplever systematisk diskriminering, bruker vi privilegiet å følelsesmessig og psykologisk fjerne oss selv fra den «hvite gruppen». Vi forstår «den hvite gruppen» som at den består av enten demoniske rasistiske mennesker som spytter ut skjellsord og er kledd i Ku Klux Klan kapper eller hvite, friske, heteroseksuelle menn. Erfaringen til de av oss som er hvite, men også funksjonshemmede, homofile, lesbiske, eller heterofile kvinner, er å bli ekskludert fra majoriteten. Men dette skjuler det faktum at vi likevel har fordeler ut fra vår hudfarge. Ved å se oss som fjernet på en måte fra den privilegerte gruppen, kan vi bli enda mer døve ovenfor vår måte å tie ned mørkhudede personer.

Å undergrave mørkhudede mennesker

Vi har både privilegiet og muligheten som hvite mennesker til å undergrave verdien til en mørkhudet person, hans eller hennes kommentarer og oppførsel, og til å endre hans eller hennes fremtid, basert på våre vurderinger. Et av de skumleste aspektene ved dette privilegiet er at vi kan påføre store skader med eplekjekke eller frekke kommentarer, som for eksempel «Jeg tror ikke hun passer inn i vår organisasjon.» Slike kommentarer har faktisk vært årsaken til at mange forfremmelser har blitt nektet. Det er mange måter kommentarene våre får mer verdi på grunn av den priviligeringen vi har. For eksempel:

•Å se de som blir mest utsatt for rasisme som sårede eller ofre og dermed som defekte. Å identifisere et medlem av en undertrykket gruppe som såret er nedlatende, spesielt når det blir gjort av noen med privilegier.

•«Misforstå» kommentarene til mørkhudede mennesker slik at ordene deres blir mindre viktige, ikke forstått eller ikke fullstendig godtatt, og dermed bidra til å øke vår overlegenhet.

•Å oversette for andre som om de ikke kan snakke for seg selv, uten å virke frekk ovenfor andre som oss selv.

•Å bli tillatt, av andre som oss, å ta opp mesteparten av tiden uten å egentlig ha så mye å si.

•Foreslå at mørkhudede folk behøver «å ta lettere på ting», at de ikke behøver å ta ting så alvorlig.

•Å si eller og anta at du som en kvinne (eller homofil person eller en fra arbeiderklassen eller noe annet), vet akkurat hva den mørkhudede personen gjennomgår. «Jeg vet akkurat hvordan du føler det. Når barna på lekeplassen gjorde narr av meg fordi jeg var feit…» (Jeg foreslår ikke at rase er den eneste saken som omfatter smerte og diskriminering. Jeg poengterer en av måtene hvite mennesker foreslår at noen andre sine erfaringer ikke kan være verre enn det vi selv har erfart eller kan forstå).

•Spørre hvorfor mørkhudede personer alltid fokuserer på det negative, som om livet ikke kan bli så ille. En lignende måte å undergrave folk sine erfaringer er ved å si: «Du fokuserer alltid på rase. Jeg husker to møter i fjor…»

•Kommentere «Jeg vet at vi har en vei å gå, men ting har blitt bedre.» (Les, «slutt å syte. Hva vil du ha av meg, uansett? Fikset ikke vi alt på 60-tallet?». Eller «Jeg vet hvordan virkeligheten din er bedre enn du selv gjør.»

•Å se og å holde oss selv sentrale, aldri marginale. I noen år nå har mørkhudede skribenter diskutert erfaringen av å leve som marginaliserte, mens hvite folk lever i sentrum. I en av hennes tidlige bøker, Feminist Theory: From Margin to Center (Boston: South End Press, 1984), definerer Bell Hooks det som: Å være marginalisert er som å være en del av helheten, men utenfor hovedkroppen… Vi utviklet en spesiell måte å se virkeligheten på ved å leve slik vi gjorde – «på kanten». Vi så både utenfra og inn og innenfra og ut. Vi fokuserte oppmerksomheten vår på sentrum, men også på de marginaliserte. (p.ix.)

Å se det hvite som «normalen»

Et annet element av dette privilegiet er evnen til å se hvite folk som normale og alle de andre som ulike-fra-normalen. Ved å beskrive heteroseksuelle sine privilegier, identifiserer Allan G. Johnson også hvite privilegier. De har privilegiet av å anta å få aksept som «normale» medlemmer av samfunnet… ved å leve i en verden full av kulturelle bilder som bekrefter en følelse av legitimitet og sosial ønskelighet. Hvite folk utrykker disse fordelene på mange måter:

•Vi bruker oss selv og våre erfaringer som referanse for alle. «Det er ingen vakt som forfølger meg i butikken, hvorfor tror du at du er forfulgt i butikken?»

•Vi bryter oss inn i samtalen hvis vi føler den har dreid til å handle om mørkhudede. «Jeg tror ikke det handler om hudfarge, det handler mer om klasse.»

•Vi utgjør en stor masse uansett hvor vi går. Selv om jeg er den eneste hvite personen i et rom med mange mørkhudede universitetsansatte, vet jeg at de fleste universitetsansatte på landets universiteter har samme hudfarge som meg.

•Vi tror vi automatisk har rett til å bli hørt når vi snakker, fordi de fleste ledere i de fleste organisasjoner ser ut som oss. (Selvfølgelige varierer denne fordelen mye avhengig av kjønn, klasse og seksuell legning, men den elimineres ikke.)

•Vi som er hvite har fordelen av å ikke måtte tenke før vi snakker. Hvis det vi sier er støtende for andre, tilskrives vår hensynsløshet, frekkhet, sinne osv. oss som individer og ikke alle hvite folk. «Bill var så kjip i møte i dag» i motsetning til «sør-amerikanere er så lidenskapelige, de tenker ikke før de snakker».

•Vi bruker smerten og opplevelsene fra våre liv til å holde oss selv sentrale og begrense vårt ansvar for de privilegiene vi har som hvite folk. Smerten og følelsen av å være mindreverdig er ofte basert på egen livserfaring – faren min døde når jeg var 4 år – og på å være en del av en undertrykket gruppe – være fattig, jødisk, homofil eller døv. Denne følelsen av at man har det vanskelig, fjerner liksom vårt ansvar i å opprettholde hvite privilegier. For eksempel hører jeg ofte «Jeg har ikke hvite privilegier fordi jeg er arbeiderklasse». Hvite arbeiderklassefolk har ikke samme sosioøkonomiske privilegier som hvite øvremiddelklassefolk, men mens klasseprivilegier er tatt fra dem, har de fortsatt privilegier pga. hudfarge.

•Vi endrer fokuset tilbake til oss, selv når samtalen ikke handler om oss. Et klassisk eksempel på dette er, når hvite kvinner gråter under en samtale om rasisme og mørkhudede kvinner må legge sin smerte til side for å hjelpe den hvite kvinnen som gråter. (Afroamerikanere, homofile og lesbiske er særlig forventet å ta ansvar for folk sitt ubehag ved å være rundt dem).

•Vi bruker våre hvite privilegier til å opprettholde vår kultur, og holde vår oppførsel og vårt språk sentralt ved å definere «passende» samtaler og kommunikasjon ved for eksempel: å be om et trygt sted å snakke om rasisme. Dette betyr i overført betydning å være trygg fra å høre sinnet og smerten til mørkhudede. Og også kunne vært trygg fra å bli kalt rasist selv om du sier rasistiske ting.

•Å etablere regler for standard språk og forvente at andre følger disse standardene

•Lage informative regler for kommunikasjon i organisasjoner og så ikke klare å dele disse reglene med folk som er annerledes enn oss

•Å lage institusjoner som opprettholde våre regler, men hevder at reglene er universelle. Sånn som for eksempel til hvilken tid et møte starter, hvordan folk snakker til hverandre og det passende språket å bruke.

Hvis historien er hvit

Fordelen ved å skrive og undervise historien kun fra koloniherrens perspektiv har så dyptgripende konsekvenser at det er vanskelig å fatte. Som hvite bærer vi historien vi har lært som sannheten, og unnlater ofte å sette spørsmålstegn ved disse «sannhetene» og diskrediterer de som gjør det. Det er mange innebygde fordeler her:

•Vi kan leve i fraværet av en historisk kontekst. Vi glemmer ikke vår historie, men oppfører oss som om det aldri skjedde. Og hvis det skjedde, har det ingenting å gjøre med oss i dag. For de fleste som er hvite, er vårt bilde av USA både i fortid og nåtid revidert og utelater eller toner ned grusomheter vi kan ha begått. Vår disneyversjon av historien er at våre hvite forfedre kom hit, de hadde en hard reise vestover, de klarte endelig å overvinne de forferdelige barbarene og grunnla vårt land – slik som de var ment til å gjøre.

•Vi har blitt lært at vi er de eneste i bildet, hvis det var andre er de tydeligvis ikke verdt å nevne. Et eksempel er de hvite korsene på Little Bighorn Battlefield som indikerer hvor de hvite mennene døde, som om ingen fra urbefolkning ble drept der.

Vi kan vokse opp uten at våre privilegier blir utfordret. Det er så tatt for gitt, det er et grunnlag for alt vi vet slik at vi kan være ubevisst det selv om det gjennomsyrer alle aspekter av våre liv. Charles W. Mills beskriver dette fenomenet i sin bok The Racial Contract (Ithaca: Cornell University Press, 1997):

Hvit misforståelse, feilrepresentasjon, unnvikelse og selvbedrag på temaer som omhandler rase er psykisk nødvendig for erobring, kolonialisering og slaveri. Og dette fenomenet er ikke på noen måte tilfeldig, men foreskrevet av vilkårene i «The Racial Contract», som krever en viss oversikt over strukturert blindhet og uklarheter for å etablere og opprettholde den hvite politikken. (p. 19, italics his)

•Mens vi er fratatt muligheten til kritisk tekning ved å bli gitt slik et rudimentært syn på vår arv, blir ikke vår ignoranse brukt imot oss. Vi har lært en lite komplisert historie, slik at vi har få muligheter til å lære å begripe kompleksiteten. Vi ender opp med enkle følelser som «Amerika – love it or leave it» fordi vi bare har lært fragmenter av informasjon. Vi har blitt fortalt at George Washington ikke kunne lyve, men vi har ikke blitt fortalt at han eide afrikanske folk som var slaver og at han mest sannsynlig har etterkommere fra disse slavene. Vi trenger ikke tenke på at en av de største uenighetene når grunnloven ble vedtatt var opprettholdelsen av slaveriet.

•Vi har fordelen ved å bestemme hvordan og om historiske karakterer og hendelser vil bli husket. Fra Slaget ved Alamo og til den filippinsk–amerikanske krigen, til interneringen av japanere til Vietnamkrigen – til å trene leiesoldater ved Fort Benning, som drepte nonner og prester i El Salvador: vi har et ekstremt stramt grep om hva som er og ikke er akseptert og hvordan informasjon blir lagt frem. Vi gjør dette som en kultur og vi gjør det som individer.

•Vi kontrollerer hva andre lærer om deres egen historie, ved å bare legge frem deler av historien. Fordi vi alle går på samme skoler og alle uansett hudfarge blir lært den «hvite historien». Japansk-amerikanere blir fortalt at interneringen av dem bare var for sikkerhetshensyn, akkurat som hvite barn blir fortalt. Amerikanske urfolk ser Walt Disneys «Davy Crockett» sammen med sine hvite klassekamerater og lærer at deres tippoldemødre var «squaws» (nedlatende navn om kvinner fra amerikansk urbefolkning – vår anm) og deres forfedre var barbarer. Vi lærer alle «tomahawk chop» på baseballkamper. Ingen av oss ser det hele bildet av nasjonen, som inkluderer de som ikke er hvite. Alle blir gitt et skjevt bilde av virkeligheten. Dette er noe av det Charles Mills skriver om i boka The Racial Contract.

•Vi kan nesten alltid glemme at alt som skjer i våre liv, skjer i sammenheng med hvit dominans. Vi blitt tatt opp på universitet, vi får jobber, blir gitt eller får avslått lån, får medisinsk hjelp og går ned gata som en hvit person. Det er alltid i sammenheng med hvit dominans. Med andre ord, grunnen til at dører åpnes for oss er på grunn av de ufortjente fordelene vi får pga. rase. Men vi oppfører oss og tror ofte at vi fortjener det vi alt vi får. Vi generaliserer dermed fra vår egen erfaring og tror at hvis en mørkhudet ikke får en jobb eller ikke får lån i banken er det fordi de ikke fortjente det.

•Vi kan lure oss selv til å tro at folk med alle typer hudfarger stiller likt. Vi oppfører oss som om det ikke er noen rester fra slaveriet som påvirker afroamerikanere i dag, som om japanerne ikke måtte gi fra seg landet sitt og sine hjem eller at sør-amerikanere ikke ble brakt tilbake til landet sitt for å være arbeidskraft.

•Vi kan distansere oss fra enhver virkelighet mørkhudede mennesker møter, som gjør oss ukomfortable fordi våre fordeler tillater oss å tro at folk får det de fortjener for ellers så føler vi oss hjelpeløse til å gjøre noe med folk sin smerte. Så har vi snille, gode folk som pga. etnisitet og klasseprivilegier er så fremmedgjort at de ikke trenger å se eller oppleve andre. Uten den personlige erfaringen har de ingen forståelse eller motivasjon til å forstå andres folk sine liv.

Inkludering og sikkerhet

Vi har fordelen av å kunne bestemme inkludering eller ekskludering (av oss selv og andre) i en gruppe.

•Vi kan inkludere eller ekskludere som vi vil. «Hun hadde passet bra her, men hennes forskning fokuserer ikke nok på Latin-Amerika, selv om hun er latina». Og litt senere «hun ville bidratt masse til vår avdeling, men hun er bare så Chicana!»

•Jeg som hvit kvinne har muligheten til å snakke med andre kvinner, som en kvinne, hvis jeg ikke vil være på linje med andre hvite.

•Vi har mulighet til å gå inn og ut av samtaler om etnisitet uten at noen betviler vår lojalitet eller kaller oss oreo, banan eller kokosnøtt.

•Vi kan snakke om rasisme uten å bli beskyldt for å være egoistiske. Faktisk så kan det få oss til å føle oss bra fordi vi stod opp for andre og vi kan mentalt klappe oss selv på ryggen.

•Vi forventer og mottar ofte verdsettelse for å stille opp på «deres» arrangementer – The Multicultural Fair, NAACP årlig veldedighets arrangement, den asiatiske kvinnekriger utdelingen – som om det ikke egentlig angår oss. Hvis vi ikke blir voldsomt takket av mørkhudede, gir vi opp, fordi vi føler oss ikke verdsatt.

•Vi har fordelen at vår hudfarge gir oss økonomiske fordeler. Vi har fordeler fordi systemet ble lagd av folk som oss, for folk som oss, for at vi kan kontrollere de økonomiske aspektene ved livet mer enn mørkhudede kan. Det er mye forskning som viser at hudfarge, når den isoleres som en variabel, overstyrer variabelen klasse og kjønn i situasjoner som påvirker institusjoners finansielle beslutninger. Jeg kan stole på at min hudfarge gir meg økonomiske fordeler hvis jeg ikke har noe annet å tilby som sikkerhet. For eksempel som en hvit person har jeg sannsynligvis mye større mulighet til å få tilgang til dyre medisinske inngrep, særlig knyttet til hjertesykdom, enn mørkhudede folk er. Statistisk sett vil jeg som hvit betale mindre for en ny bil, enn en svart kvinne vil. Eksempler som dette er det mange av. For mer inngående drøfting av hvordan hvit hudfarge gir deg økonomiske fordeler, se Cheryl I. Harris’s artikkel «Whiteness as property» (Harvard Law Review, 1993, Vol. 106.)

Pågående Utgraving

Vi kan ikke tillate vår frykt for sinne å avlede oss eller forføre oss til å ta til takke med noe mindre enn det harde arbeidet med å grave etter ærligheten – Audre Lorde, Sister Outsider. Freedom, CA: The Crossing press, 1984. p.128.

For de av oss som jobber med sosiale rettigheter for folk er den målrettede og systematiske etableringa av et system som opprettholder hvit dominans og diskriminering av mørkhudede folk vanskelig og vond å innse. Det ville vært mer komfortabelt å tro at rasisme på magisk vis sprang ut fra intet, uten at vi hadde noe som helst med det å gjøre. Vi vil heller forbli ubevisste på de beslutningene som blir tatt av noen få på vegne av alle hvite, og er med på å opprettholde den hvite dominans. Uansett, hvis vi virkelig skal kunne forstå den etniske konteksten i det 21. århundre, må vi gripe vår seige uvilje til å forstå de systematiske mønstrene av diskriminering for hva det er. Vi må spørre oss hvordan vi bidrar til å nekte å se de erfaringene mørkhudede folk har som er så forskjellige fra hvite folks erfaringer. Vi bør spørre oss selv om vår besluttsomhet til å se på klasse heller enn rase som det primære skille mellom folk, særlig når det finnes så mange bevis på det motsatte. Kort sagt, hvite folk kan fortsette å bruke ufortjente fordeler ved å forbli uvitende, eller vi kan bestemme oss for å sette til side våre uklarheter for å se klart og leve annerledes. Som Harvey Cox sier i The secular city «Å ikke ta et valg, er å ta et valg».

Forfatter: Frances Kendall. Originalversjonen på engelsk kan leses her:
Understanding white privilege



||||||||||||||||||||||   SOSIALE MEDIER   ||||||||||||||||||||||

||||||||||||||
Utviklet av Aktiv Webdesign
© 2012 Nye SOS Rasisme
Postadresse: Nye SOS Rasisme
Pilestredet 29A
0166 Oslo
Telefon: 479 45 490
E-post: post@nyesos.no