Bildet er en faksimile av Aftenposten fra 1935, og viser at den type journalistikk VG bedriver ikke er ufarlig.

Tidligere har vi kalt VGs artikkelserie “Den hvite frykten” for en ren reklamekampanje for nazibevegelsen. Her sa vi at VGss artikkelserie er uansvarlig, og det står fortsatt uavklart for oss på hvilken måte artikkelserien vil føre til noe annet enn rekruttering til nazistenes rekker. VG har løpt nazistenes ærend, og produsert reklame som ikke kan unnskyldes eller legitimeres.

Les kritikken vår her.

Artikkelserien består av totalt 24 artikler. Denne uka slapp avisa artikkelen om Den Nordiske Motstandsbevegelsen, også kjent som Nordfront. For oss som driver med antifascisme er organisasjonen godt kjent for drap på sine meningsmotstandere og folk som ikke passer inn I deres verdensbilde, og for deres terror og hets mot samme målgruppe. Lederen Klas Lund er dømt for drap, og det samme gjelder flere medlemmer. Terrororganisasjonen står bak brannstifting på asylmottak, angrep på fredelige demonstranter, bombeangrep mot antifascister og mer.

Hva i all verden har journalistene brukt tida på?

I artikkelen skriver VG: “I ett år har vi vært på innsiden av den største og mest militante høyreekstreme organisasjonen i Norden.”

For oss er det svært vanskelig å se hva de har brukt tida til. Ett år på innsiden, og alt man sitter igjen med er litt stilig grafikk og et portrettintervju med deres svenske og norske talsperson Haakon Forwald og Pär Öberg? Virkelig?

Det journalistiske arbeidet er slett. Tida kan umulig ha gått med til å forberede innsiktsfulle spørsmål. Det er ingen bruk av kilder som belyser hva organisasjonen faktisk er – kun et sett med spørsmål og svar hvor folkemordsforkjemperne i draps- og terrororganisasjonen Nordfront setter agendaen.

Nazisme er en reell trussel for mange folk. Som vi skrev i den tidligere nevnte artikkelen er ikke vår frykt at nazistene skal tiltrekke seg de store massene, men små bevegelser har drept før. Vi trenger ikke gå gjennom hvilke grusomheter nazismens bødler har utretta mot meningsmotstandere og folk som ikke passer inn i deres verdensbilde. Nazismen er en menneskefiendtlig ideologi, og her kommer et koseintervju med nazister som åpent hyller Hitler – som selv agiterer for folkemord, og som er medlemmer I en organisasjon som dreper og terroriserer mennesker?

Avslører ikke noe som helst

VG skriver selv at formålet med artikkelserien er: “Svaret vårt er at vi kun har forsøkt å gjengi virkeligheten som den er. Vi har møtt menneskene i intervjuer med nysgjerrighet og åpenhet. Det er ikke muligheten til å fordømme som har drevet oss, men nysgjerrigheten. Om man skal bekjempe ekstremisme, er det etter vår mening en forutsetning å forstå drivkreftene. Det håper vi “Det hvite raseriet” kan bidra til.”

Må vi påpeke hvor historieløst det er å møte nazismen med naiv “nysgjerrighet” og åpenhet? Det er ubegripelig at landets største avis tror dette bidrar til noen større innsikt i en organisasjon som klart har vist hva de står for. Rett og slett flaut, for nivået på dette arbeidet er lavmål. Mest av alt er det naive resultatet skremmende.

Artiklene bidrar ikke med noe nytt eller kaster ikke noe nytt lys, nazistene kunne like fint produsert selv og publisert på sine egne nettsider. Innholdet er offentlig kjent informasjon – informasjon og standpunkter som Nordfront publiserer på sine egne sider. Når den mest kritiske evna journalisten klarer å mobilisere er å kalle Hitler kontroversiell, er man ikke skikka til å lage slike saker og burde la være.

Hvor er de kritiske spørsmåla? Hvor er avsløringene om vold og drap, informasjon som er offentlig kjent, og hvor er fokuset på hvem disse folka utgjør en trussel mot? Hvor er de logiske kontringene på svarene de gir? Klarte ikke journalistene å mobilisere frem en kritisk holdning? Synes ikke journalistene at trusselen gruppa utgjør er en vesentlig del av fortellinga om dem og hva de vil? Mest av alt – hva er poenget? Hvorfor produsere svære portrettintervjuer som fungerer som reklame for nazistene, og slik hjelpe dem til å nå ut til flere?

Mainstream-politikere i de store partiene opplever å få et og anna kritisk spørsmål en gang i blant. Her virker det som om formelen har vært å være snillest mulig med nazistene – ikke å få fram sannheten.